Del 3: Cellegift og ny motivasjon

Hva kan du gjøre livet* kommer i veien for doktorgraden?

Og med livet mener jeg her spesifikt utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi og finansieringsstopp.

For et par måneder siden ble jeg invitert til å holde foredrag om doktorgraden min for andre doktorgradsstudenter, og endelig fant jeg et passende rom til å fortelle hele historien. 

Her er tredje del av min bloggversjon av “Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din?” (*livet = utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi, oppsigelse). Del 1 handler om utbrenthet, del 2 handler om graviditet, og del 3 her handler om kreften. 

Historien ender godt

Jeg fikk kreft i 2021, jeg fikk cellegift i et halvt år, mistet håret og energien, men responderte veldig godt på behandlingen og har vært kreftfri og ute av faresonen i flere år allerede. Faktisk så fortalte legene på Radiumhospitalet meg at overlevere som meg har en tendens til å leve lengre enn gjennomsnittspersonen i samme aldersgruppe. Så historien her ender godt. 

Det hele starter med at jeg sitter i en grønn ullsofa på Tøyen i Oslo og ammer dattera mi som er blitt 9 måneder gammel. Plutselig oppdager jeg en kul over kragebeinet mitt. Jeg drar rett til fastlegen som sender meg rett til Radiumhospitalet. Da jeg får vite at jeg har lymfekreft noen dager senere får jeg valget mellom to ulike typer behandlingsopplegg med cellegift. Valget får jeg fordi jeg er forsker og derfor kunne lese meg opp på forskningen selv. I dag vet jeg at livet mitt som kreftoverlever kunne ha sett veldig annerledes ut om jeg ikke hadde fått full tillit av legene i dette samvalget. 

Tankesettskifte

Jeg er ca. halvveis i en doktorgrad og har allerede hatt en periode borte fra arbeidet i foreldrepermisjon. Nå står jeg overfor en lang og tvungen pause.

Frem til da hadde jeg brukt mye tenketid gjennom livet på å gruble over ting som kunne gå galt, og forsøke å se for meg ulemper og hvordan jeg kunne komme dem i forkjøpet. Men da jeg fikk vite at jeg hadde fått kreft var det noe i meg som endret seg nesten momentant. Det var noe jeg hadde holdt fast ved som plutselig slapp. Jeg hadde bekymret meg for mange ting, men aldri for å få kreft.

Jeg har sjelden bekymret meg senere. Det ble helt tydelig for meg at tiden jeg hadde brukt på å overtenke var bortkasta. Nå som jeg hadde fått kreft, hadde jeg ikke noe annet valg enn å ta tak i situasjonen som den var. Og jeg klandret ikke meg selv for at jeg ikke hadde oppdaget kreften tidligere (i etterkant ser jeg at det var flere tegn). Jeg var heller glad for at jeg hadde fått ammet i 9 måneder i lykkelig uvitenhet om hva som skulle komme.

Hva med doktorgraden?

Jeg forstod oppe i alt dette hvor stort press jeg hadde lagt på meg selv for å gjøre en doktorgrad. Og at jeg underbevisst hadde bestemt meg for at det ikke var noe alternativ å feile når jeg først var gått i gang. 

Men jeg stoppet å bekymre meg for å ikke kunne fullføre, presset slapp og skuldrene mine senket seg. Jeg tenkte at dersom jeg skulle fullføre doktorgraden, så skulle det være fordi jeg fortsatt fant mening i arbeidet og var motivert til å gjøre jobben. Ikke fordi jeg følte at jeg måtte. Dette gjorde det udiskutabelt mye lettere å faktisk fullføre. 

Hvordan slutte å være syk hele tiden?

Jeg innså noe annet som også gjorde det lettere å fullføre doktorgraden. Det er ironisk, men jeg måtte bli dødssyk for å klare å slutte å være småsyk hele tiden.

I flere år før jeg fikk kreft hadde jeg slitt særlig med halsbetennelse, i perioder var jeg syk hver måned. Da jeg fikk kreft brukte jeg god tid til å bygge meg selv opp igjen. Før jeg gikk helt opp til 100 % på jobb så hadde jeg en lang stund med 70-80 % arbeid hver uke. Det betød at jeg hadde en hel dag hver uke som jeg kunne bruke til å koble av, hvile og sove om jeg hadde behov for det. Jeg har omtrent ikke hatt en sykedag borte fra jobb siden. 

Jeg utviklet evnen til å forutsi når jeg var i ferd med å bli syk, så jeg kunne passe på å sove ekstra, velge mat og drikke mer bevisst og avlyse planer som kunne komme til å overvelde meg. Det høres kanskje åpenbart ut, men jeg fant det vanskelig å finne balansen i mange år. Jeg er så glad for at det er lettere nå. 

Da jeg gikk på cellegift hadde jeg et så svekket immunforsvar at det gjorde fysisk vondt i korsryggen. Det var som et knivstikk. Og en lignende, heldigvis mildere, følelse av dette dukker opp når jeg er i ferd med å bli syk. Som en varsellampe som sier fra om at nå er det beste for kroppen vann og søvn, og ikke sukker og alkohol og sene kvelder. 

Kreft er livsomveltende

Jeg håper ikke det høres ut som om jeg romantiserer det å få kreft, for verdt det var det ikke, men det var et slags kvantesprang mot å finne meg selv. Jeg tror jeg hadde kommet dit jeg er i dag uten kreften, men jeg tror det hadde tatt litt lengre tid.