Del 2: Gravid ph.d.-student

Hva kan du gjøre livet* kommer i veien for doktorgraden? Og med livet mener jeg her spesifikt utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi og finansieringsstopp.

For et par måneder siden ble jeg invitert til å holde foredrag om doktorgraden min for andre doktorgradsstudenter, og endelig fant jeg et passende rom til å fortelle hele historien. 

Etter foredraget ble jeg og flere av de som kom for å høre stående for å diskutere akademia og doktorgrad og foreldrerolle, sykdom og rettigheter og erfaringer og kommentarer fra professorer. En av dem kom bort til meg, så meg inn i øynene og sa de gjerne skulle ha hørt foredraget mitt i sitt første år som stipendiat. En annen foreslo at jeg skulle få foredraget ut på internett så flere fikk se.

Her er den andre av flere deler av min bloggversjon av “Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din?” (*livet = utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi, oppsigelse). Del 1 handler om utbrenthet (les mer her), del 2 handler om å bli mor. 

Graviditetsoptimalisering?

Før  jeg selv ble gravid hadde jeg hørt andre snakke om at det var lurt å vente til man hadde fast jobb eller hadde startet en doktorgrad før man ble gravid. Men jeg hadde også en gynekolog som rådet å starte med en gang og en mentor med både mange barn og akademisk karriere som sa at jeg ikke nødvendigvis burde henge meg for mye opp i strategi, men å kjøre på med barn om det var det jeg ønsket meg. Kombinasjonen av alt jeg ville gjøre kom til å bli heftig uansett hvordan jeg løste det. 

Dr.philos. vs. ph.d.

Med mentoren min kunne jeg diskutere doktorgrad, hvordan strukturere CVen min så jeg fikk vist frem det jeg ønsket, og hvordan man kunne kombinere det å være mor og akademiker. Mitt mål for mentorperioden var å komme inn på doktorgradsprogrammet og rett før året var godt, lyktes vi. 

Jeg ble først spurt om jeg ønsket å ta en dr.philos. Dr.philos. og ph.d. er forkortelser for henholdsvis doctor philosophiae og philosophiae doctor, og representerer to litt ulike veier inn til en oppnådd doktorgrad. Å gå for dr.philos. ville bety at jeg offisielt fortsatte som før i forskerstillingen min, men at vi ville sikte på at arbeidet jeg gjorde og artiklene jeg skrev til slutt skulle kunne utgjøre en doktorgradsavhandling. Denne ordningen er ikke helt uvanlig på medisinsk fakultet, særlig hos klinikere, for det er ingen krav om å gå på doktorgradsprogrammet og ta doktorgradsfag. Men både mentoren min og andre i livet mitt frarådet meg å gå for dette. 

Jeg er veldig glad jeg hørte på dem. Uten rammene av doktorgradsprogrammet hadde jeg nok ikke hatt doktorring på fingeren mens jeg skriver dette. Dessuten hadde jeg lyst til å gå gjennom det samme som de fleste andre med doktorgrad, jeg ønsket meg prosessen i tillegg til tittelen.  

Gravid ph.d.-student

Jeg er veldig glad jeg tok min mentors råd, både om barn og om veien til doktorgrad. Og etter hvert var jeg blitt gravid. Det var overveldende følelsesmessig.

Jeg husker at jeg ønsket så sterkt at graviditeten ikke skulle komme i veien for karrieren min. Og at den ikke skulle påvirke mine sjanser til å kunne ta en doktorgrad.

Etter å ha takket nei til dr.philos., fikk jeg heldigvis ganske snart sjansen til å starte på ph.d.-programmet. Sannsynligvis gjorde graviditeten at oppstart av doktorgrad ble fremskyndet. For da jeg fortalte på jobb at jeg skulle ut i foreldrepermisjon om noen måneder så fant vi ut at jeg måtte starte med en gang om jeg skulle rekke å gjøre doktorgraden i forbindelse med forskningsprosjektet jeg allerede var en del av. 

Dette angrer jeg på

På få måneder var jeg blitt både gravid og doktorgradsstudent, og jeg forsøkte å følge morsinstinkt og karriereinstinkt samtidig og på full styrke. Det ble ikke så bra. 

Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg kom til å forholde meg til graviditet, fødsel, barselperiode og amming, før jeg ble gravid selv. Jeg kjente ikke mange på min alder som hadde startet småbarnslivet, men jeg hadde gjort meg noen inntrykk. Det jeg ikke var forberedt på var hvor sterke mine behov ville bli for å fortsette å amme selv om kroppen min begynte å degenerere.

Det var mye jeg hadde lyst til å gjøre, så når jeg først ble gravid var det ikke lett for meg å endre kalenderen min. Jeg hadde planlagt en slags turné rundt om i Europa og en tur til USA for å holde foredrag, undervise og presentere forskningen min. Det var veldig spennende, men jeg ville ikke gjort det igjen. 

Ønsket om å unngå at graviditeten skulle påvirke karrieren min negativt var så sterk at jeg endte opp med å løpe frem og tilbake mellom scenen eller konferansemiddagen og toalettet for spy, flere ganger om dagen. Det angrer jeg på. Det kan ikke ha vært bra hverken for meg eller for babyen, og det er ekkelt å tenke på hva det kan ha hatt å si for svulsten som vokste sakte, men sikkert gjennom hele graviditeten min, uten at jeg hadde anelse om det da.