Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din? (Del 1)

Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din? Og med livet mener jeg her spesifikt utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi og finansieringsstopp.

For et par måneder siden ble jeg invitert til å holde foredrag om doktorgraden min for andre doktorgradsstudenter, og endelig fant jeg et passende rom til å fortelle hele historien. Jeg har fortalt biter av historien i flere foredrag de siste årene, i blogginnlegg, i forskningsartikler og i selve tesen, og nå sist i et intervju med Forskerforum. Mine 5-6 år med doktorgrad kan forklares med vekt på ulike perspektiver, og jeg har med vilje holdt unna elementer i noen fora. Men for doktorgradsstudentene tok jeg med alt. I alle fall så mye som jeg rakk på det halvtimes frokostforedraget. Og jeg var litt glad for at det ikke kom noen jeg kjente. 

Etter foredraget ble jeg og flere av de som kom for å høre stående for å diskutere akademia og doktorgrad og foreldrerolle, sykdom og rettigheter og erfaringer og kommentarer fra professorer. En av dem kom bort til meg, så meg inn i øynene og sa de gjerne skulle ha hørt foredraget mitt i sitt første år som stipendiat. En annen foreslo at jeg skulle spille inn foredraget og legge det ut så flere fikk se.

Her er den første av flere deler av min bloggversjon av “Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din?” (*livet = utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi, oppsigelse). Del 1 handler om å bli utbrent.

Masteroppgave om stress

I 2016 endte jeg opp på et nevrolaboratorium i Oslo etter å ha studert både psykologi, biologi, pedagogikk, didaktikk og nevrovitenskap i Trondheim i til sammen 7 år. På nevrolaben studerte jeg stress, nærmere bestemt plastisiteten til bestemte hjerneceller hos rotter etter at de hadde vært utsatt for stress. Jeg har aldri vært mer stressa i mitt liv, og det er både trist og komisk. 

I dette studiet forsøkte vi å finne biologiske koblinger til ulike to kognitive tilstander: lært hjelpesløshet og resiliens. Rottene hadde blitt utsatt for et (uhyggelig) stressregime hvor de hadde fått et støt i poten til tilfeldige tidspunkt den ene dagen uten mulighet til å avbryte, og så neste dag blitt gitt spak som kunne stanse støtene når de presset den ned. Rottene ble deretter delt i to grupper. Den ene gruppa var rottene som lot være å trykke på spaken, og som ble ansett for å være ‘lært hjelpesløse’. Mens den andre gruppa, som prøvde og etter hvert klarte å stoppe støtene ved hjelp av spaken, ble ansett som mer resiliente. 

Dette arbeidet var selve masteroppgaven min og selv om jeg leste meg opp på hvordan man best takler stress, så var det ikke så lett for meg i praksis. Jeg visste at dersom jeg skulle ha sjans til å ta en doktorgrad senere, så var jeg omtrent avhengig av å få A eller B på masteroppgaven. Dette stresset meg veldig. 

Bli utbrent > starte rett på doktorgrad

I 2017 leverte jeg masteroppgaven og startet i min første forskerjobb, på samme dag. Jeg husker jeg møtte opp kl. 9 på den nye jobben, fikk omvisning og introduksjon til hjerneprosjektet jeg nå skulle få ta del i, og så gikk jeg 20 meter til skrivebordet mitt på nabolaben og satt der helt til jeg hadde levert masteroppgaven. 

Jeg ønsket å briljere både på masteroppgaven og i den nye jobben min, men istedenfor å kunne fokusere meg rett inn på et doktorgradsløp fikk jeg klar beskjed av legen om at jeg var utbrent. 

På den tiden følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg trengte all den tiden jeg hadde på å fullføre masteroppgaven, og jeg torde ikke spørre om jeg kunne starte et par dager senere. Selv om jeg definitivt kunne trengt tid til å hente meg litt inn igjen etter måneder med så mange halsbetennelser at jeg til slutt fikk operere bort mandlene, samtidig som jeg skulle planlegge og gjennomføre mitt eget bryllup, reise tre uker til Amerika, og ha masterinnspurt. Jeg var så glad for at jeg hadde fått meg en relevant jobb rett ut av studiet, men det ville vise seg at jeg hadde en grense for hvor mange nikk og smil jeg kunne lire av meg før jeg fikk store nok problemer til å ta meg en ordentlig pause. 

Helt uaktuelt

Jeg husker så godt da jeg satte meg alene på toget hjem fra påskefjellferie fordi jeg følte meg så dårlig. Uka etter fikk jeg time hos en fastlegevikar som ble bekymret over det jeg beskrev og som ville sykemelde meg for utslitthet. Jeg ble litt sjokkert og tenkte både “det er helt uaktuelt” og “det her må jeg ta tak i med en gang”. Jeg tenkte at dersom det føltes helt krise å ta pause fra jobben min to uker, så var det kanskje akkurat det jeg trengte å gjøre. Det føltes som verdens undergang, selv om jeg bare var sykemeldt og borte fra laboratoriet i to-tre uker. 

Da jeg ble utbrent hadde jeg vært så fanget i min egen perfeksjonisme at min work-life balance var helt ute. Jeg jobbet med meg selv, selvfølelsen min og perfeksjonismen og lærte meg viktigheten av å ta meg fri fra jobben. Jeg hadde kunnet sette meg på PCen etter middag og flikke på presentasjoner og figurer og tekst. Det sluttet jeg med. Jeg hadde også tatt med meg forskningsartikler og populærvitenskapelige bøker på ferie i håp om å være produktiv, heller enn å la hjernen få hvile. Og det var nettopp at noen poengterte dette som ble et vendepunkt for meg. 

På den tiden var jeg skuffa over at jeg ikke fikk muligheten til å starte rett på en doktorgrad, og at jeg heller fikk ta en strafferunde med selvransakelse for å bli bedre til å takle stress. I ettertid er det lettere å se at det var flere fordeler her også. I årene før jeg starta på doktorgraden fikk jeg bruke tid på å komme meg inn i forskningsfeltet. Jeg fikk reise rundt og snakke med forskere som beskrev problemer jeg senere fikk være med å løse. Jeg fikk lede team og holde foredrag og dra til blant annet Bordeaux, Warsawa, Beograd og Chicago og presentere og undervise. Og viktigst av alt så fikk jeg mer tid til å begynne å praktisere det jeg hadde lært om hva hjernen trenger, før jeg endte opp med å skulle balansere livet som doktorgradsstudent med blant annet kreft, pandemi og graviditeter. Mer om det siste i neste innlegg.