Koronapandemien utfoldet seg rett etter at jeg hadde startet på doktorgraden min, rett før termin med mitt første barn, og holdt på gjennom året jeg fikk kreftbehandling. Pandemien kompliserte både fødsel og andre sykehusopphold, men var en velsignelse i forkledning for doktorgradsprogresjonen min.
Hva kan du gjøre livet* kommer i veien for doktorgraden? Og med livet mener jeg her spesifikt utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi og finansieringsstopp. For et par måneder siden ble jeg invitert til å holde foredrag om doktorgraden min for andre doktorgradsstudenter, og endelig fant jeg et passende rom til å fortelle hele historien.
Her er fjerde del av min bloggversjon av “Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din?” (*livet = utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi, oppsigelse). Del 1 handler om utbrenthet, del 2 handler om graviditet, del 3 her handler om kreft, og del 4 handler om konsekvenser av pandemien.
Enda en utfordring
Pandemien dukket opp midt opp i alt som skjedde med meg i løpet av de 6 årene mine med doktorgradsstudier, og gjorde allerede heftige situasjoner, enda heftigere. Som å gå gravid og bekymre seg for om partner fikk bli med på fødsel, eller å måtte inn og ut av gule telt hver gang jeg skulle få cellegift og ellers isolere meg fordi vi ikke visste hva det nye viruset ville gjøre med en med så svekket immunforsvar som meg.
Pandemien gjorde det vanskeligere for mange doktorgradsstudenter. Utenlandsopphold måtte utsettes. Laboratoriearbeid ble strengere regulert. Konferanser, type virtuell eller hybrid, ble ikke helt det samme som de fysiske treffene man hadde regnet med å få oppleve. Feltarbeid ble vanskelig eller umulig. For mange betød dette konsekvenser for progresjon på doktorgradsprogrammet, men for meg var dette i positiv favør.
Velsignelse i forkledning
Hadde det ikke vært for pandemien, så hadde de obligatoriske fagene på doktorgradsprogrammet fortsatt hatt fysisk oppmøte. Under pandemien ble de helvirtuelle, og jeg kunne følge dem selv om jeg måtte holde meg hjemme.
Da jeg fikk cellegiftbehandling ble jeg og den lille familien min rådet til å isolere oss, unngå å gå på butikken, og ikke ha besøk av folk som fortsatt jobbet eller reiste kollektivt. Det var utfordrende på mange måter, men denne situasjonen gjorde det enklere å spørre familie, venner og naboer om konkret hjelp. Og det er fint å få gode erfaringer med å spørre folk om hjelp.
Tiden stod stille og det var ikke så stor grunn til å frykte å gå glipp av noe, hverken på kontoret eller på fritida. I motsetning til mange andre unge kreftoverlevere så slapp jeg å se vennene mine ha det gøy, mens jeg måtte være isolert.
Det kan også hende at pandemien gjorde det litt lettere å få samarbeidet om artikler. For det var det lov til å gjøre. Og å få publisert artikler var helt nødvendig for doktorgradsprogresjonen.
Åpnere forskning
Pandemien ga meg ny motivasjon faglig sett, også. Siden 2017 hadde jeg opplevd hjerneforskningen som en veldig lukket disiplin (les mer her). Også innad i vårt europeiske hjerneforskningsprosjektet var det mye mer hemmelighetskremmeri enn nødvendig. I alle fall etter min mening.
Jeg hadde kommet inn i prosjektet som datakurator. Kuratornavnet er lånt fra museumsbransjen hvor kuratoren er den som tar ulike kunstverk og jobber med å presentere disse for et publikum. Som datakurator var det min jobb å motta forskningsdata fra andre forskere i prosjektet og presentere disse for hjerneforskningsmiljøet Problemet var at noen av forskerne i mitt prosjekt ikke alltid var villige til å la andre se kunstverkene sine.
Min jobb var å passe på at alle forskningsdata som ble produsert i det internasjonale hjerneprosjektet ble gjort tilgjengelig for gjenbruk i ettertid. At de ble lagret og bevart i filformater som ikke ville bli utdatert om kort tid, og at informasjon om hvordan man kunne åpne, lese, tolke og forstå dataene, ble samlet og lagret sammen med dem. Målet var at andre forskere som ikke hadde vært med på prosjektet selv skulle få mulighet til å forstå, sammenligne og integrere dataene med resultater fra andre studier, og på denne måten øke forståelsen vår av hvordan hjernen fungerer.
Kulturendring
Alle medlemmene av prosjektet hadde signert kontrakter som inneholdt lovnader om å gjøre sine forskningsdata tilgjengelige, men på den tiden var de fleste forskere skeptiske til å dele detaljer fra studiene sine utover det de presenterte i forskningsartikler, kontrakt eller ei. Det var behov for en kulturendring mot mer åpenhet og deling av data.
Det var som om noe endret seg for forskere under pandemien. Vi trengte å samarbeide bedre og dele resultater raskt for å bygge på hverandre, utvikle vaksiner og fikse den globale krisen. Og det fungerte. Forskere begynte å dele forskningsdata som andre forskere kunne få bygge videre på, ikke bare forskningsartikler, og finansieringsinstitusjoner og forlag begynte å kreve at forskere gjorde nettopp dette. Jeg ble mer optimistisk for arbeidet jeg hadde startet og mer klar for å fullføre, i alle fall helt til jeg ble gravid, fortalte at jeg var gravid på jobben og så fikk varsel om oppsigelse. Den siste og mest såre utfordringen som satte spørsmålstegn ved om jeg skulle klare å komme i mål med doktorgraden traff meg hardt.
