Kroppen min og jeg responderte godt på cellegiftbehandling og jeg hadde både mulighet og motivasjon til å fortsette med doktorgradsarbeidet. I alle fall helt til jeg ble gravid, fortalte til jobben at jeg var gravid og så fikk varsel om oppsigelse.
Hva kan du gjøre livet* kommer i veien for doktorgraden? Og med livet mener jeg her spesifikt utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi og finansieringsstopp. For et par måneder siden ble jeg invitert til å holde foredrag om doktorgraden min for andre doktorgradsstudenter, og endelig fant jeg et passende rom til å fortelle hele historien.
Her er femte del av min bloggversjon av “Hva kan du gjøre når livet* kommer i veien for doktorgraden din?” (*livet = utbrenthet, graviditet, kreft, pandemi, oppsigelse). Del 1 handler om utbrenthet, del 2 handler om graviditet, del 3 her handler om kreft, del 4 handler om pandemien, og del 5 handler om da jeg ble oppsagt fra min faste stilling som forsker.
Friskere enn noen gang
Det er noe helt spesielt å få beskjed om at du er kreftfri, at faren er over, at svulsten har trukket seg tilbake, at cellegiftbehandlingen fungerte bedre enn forventet. Endelig kunne jeg komme tilbake til livet mitt, tilbake til doktorgradsarbeidet og tilbake til rollene som mamma og kone.
Men samtidig som onkologene på Radiumhospitalet fortalte meg at jeg var kreftfri og at jeg statistisk sett ville kunne leve lengre og bedre enn mine jevnaldrende, så fortalte de at dersom jeg og vi ønsket å prøve å få flere barn så anbefalte de å først vente akkurat et helt år etter siste cellegiftbehandling, hverken mer eller mindre.
Lykkelig uvitende
Jeg hadde forventet å gjøre ferdig doktorgraden før jeg fikk et barn til, og forventet at det skulle ta litt tid å bli gravid igjen om det i det hele tatt ville være mulig etter den voldsomme rebooten kroppen min tross alt hadde vært gjennom. Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle bli gravid rett etter at jeg tok ut spiralen akkurat ett år etter siste cellegiftbehandling. Det var det som skjedde. Jeg var lykkelig over at det var mulig å bli gravid og lengtet etter å få muligheten til å få en barselperiode på egne premisser. Forhåpentligvis uten pandemi, uten svangerskapsproblemer som etter all sannsynlighet hadde vært koblet til den uvisste kreften første gang jeg ble gravid, uten å måtte avbryte amming, og uten å miste muligheten til å være primærpersonen til babyen min.
Jeg hadde fått god oppfølging og tilrettelegging på universitetet etter at jeg kom tilbake som kreftoverlever, men det snudde drastisk da jeg fortalte at jeg var gravid.
Jeg har aldri før vært så sint som da
Det er fortsatt litt vanskelig for meg å forstå hva som skjedde videre og hvorfor (og jeg har virkelig prøvd). Jeg var ansatt som forsker i en 100 % fast stilling som var fullt og helt koblet til et eksternt forskningsprosjekt og nå fikk jeg i hovedsak tre beskjeder:
Det eksterne prosjektet skulle avsluttes om ca. et år, og derfor hadde fakultetet behov for å si meg opp.
Av alle på kontoret startet oppsigelsesprosessen med meg først slik at fakultetet skulle rekke å si meg opp før jeg gikk ut i foreldrepermisjon.
Selv om jeg hadde mye tid igjen på doktorgradsprogrammet, kom ikke fakultetet til å finansiere doktorgradsarbeidet etter at oppsigelsen var gått gjennom.
Jeg var en gravid kreftoverlever som akkurat holdt på å trappe meg opp igjen til 100 % arbeidskapasitet, og nå fikk jeg vite at jeg måtte gjøre doktorgraden ferdig lenge før normert tid på 3 år, eller betale selv. Kort fortalt endte jeg med å måtte finansiere doktorgradsarbeidet mitt fra egen lomme i noen måneder frem til jeg leverte doktorgraden. Da jeg leverte hadde jeg fortsatt flere måneder igjen på doktorgradsprogrammet. Hadde jeg hatt en midlertidig stipendiatstilling heller enn min faste forskerstilling hadde jeg hatt krav på flere hundre tusen ekstra med støtte til å gjennomføre forskningen min enn jeg endte opp med å få.
Jeg burde vært stipendiat!
Når man skal ta doktorgrad er det aller mest vanlig å gjøre dette i en midlertidig stipendiatstilling. Det skulle jeg ønske at jeg også hadde hatt. Det er fint å tenke på at det som skjedde med meg ikke skjer med så mange, og så er det vondt å tenke at jeg ikke skjønte konsekvensene av å takke ja til fast forskerstilling da jeg var gravid og skulle begynne på doktorgraden. Jeg fikk rett og slett aldri tilbud om stipendiatstilling, men hadde jeg visst at jeg skulle få både kreft og et barn til før jeg skulle stå og forsvare doktorgraden min, så ville det ha vært et krav.
Jeg har forsøkt å tilgi meg selv for valgene jeg tok, for jeg kunne jo ikke vite da hva som skulle komme til å skje. Og jeg hadde så lyst til å starte på doktorgrad at jeg blant annet planla å ta så kort foreldrepermisjon som mulig for å få doktorgradsperioden min til å gå opp med perioden for det eksterne prosjektet. Jeg ser nå at det var risikofylt. Det la ikke til rette for uforutsette livsomveltende situasjoner som krevde ekstra sykemeldingsdager. Hadde jeg hatt stipendiatstilling ville fakultetet gitt meg mulighet til å sykemelde meg uten å avkorte min egen doktorgradsperiode og faktisk finansiert meg i fulle 3 år. Slik jeg leser paragrafene fakultetet må forholde seg til mener jeg at jeg burde hatt krav på tilrettelegging og en reell mulighet til å sykemelde meg uten at det fikk konsekvenser for mitt arbeid, men min erfaring tilsier at man ikke nødvendigvis får det man har krav på uten videre.
Konklusjon
Hvis jeg skal kommentere de tre punktene tidligere i teksten så blir det med dette: At fakultetet hadde saklig grunn til å si meg opp når prosjektet skulle avsluttes (punkt 1) er forståelig. Men jeg ble overrasket over hvor lite grundig fakultetet fulgte opp dette at en fast stilling kommer med stillingsvern og krav om å tilby en annen mulig stilling ved universitetet som helhet. At de startet med å si opp meg av alle kollegaene mine fordi jeg skulle ut i permisjon (punkt 2) føltes ikke bra. Og enda verre føltes det da kollegaene mine fikk forlengelse på kontraktene sine inn i et oppfølgingsprosjekt hvor det ikke ville være plass til meg før jeg evt ble ferdig med doktorgraden min.
Men det jeg stusset mest på var at det ikke hadde noe å si at jeg hadde masse tid igjen på doktorgradsprogrammet, og at jeg ble nødt til å finansiere meg selv om jeg ville fullføre (punkt 3). En del av meg ble forvirret og sint over at kreften og to graviditeter skulle bli grunnen til at jeg nå ikke skulle få fortsette i jobben og at jeg ikke skulle få bruke 3 år på doktorgraden. En annen del av meg var imponert over fakultetet som hadde funnet flere smutthull i lovverket og utnyttet dem til det fulle.
Jeg tapte og vant
Bare noen uker etter fødsel av mitt andre barn trappet jeg opp hos fakultetet med babynest under armen. Jeg skulle få muligheten til å tale min sak før fakultetet skulle fatte vedtak om oppsigelse eller ei. Etter at universitetets advokat og jeg og min advokat hadde lagt frem hvert vårt perspektiv på saken, ble vi sendt ut av rommet så rådet kunne få diskutere. Universitetets advokat kom bort til meg og sa (fritt etter min hukommelse): “Det har ikke så mye å si for universitetet om du fullfører doktorgraden din eller ikke, det er opp til deg, Camilla. Det er ikke noe vi kan finansiere.” Jeg sa ingenting da, men hadde jeg møtt hen igjen så ville jeg svart: “Hva mener du egentlig? Har du glemt at universitetet mottar godt over 400 000 kr for hver doktorgradsstudent som disputerer? Eller tenker du at ingen doktorgradsstudenter vet om dette?”
Jeg er dog veldig glad for at jeg fikk tale min sak, og fikk muligheten til å gjøre dem oppmerksomme på noen brister i systemet, selv om det allikevel endte med oppsigelse. Og noen måneder senere fikk jeg enda en mulighet til å gi tilbakemelding. Fakultetet skulle revidere reglene for doktorgradsprogrammet. Jeg ga tilbakemelding skriftlig og snakket med lederen for revideringsutvalget personlig. Og da jeg fikk mail med de nye reglene for doktorgradsprogrammet føltes måneder med kamp og frustrasjon endelig verdt det. Det øverste punktet var:
Alle doktorgradsstudenter som blir tatt opp på doktorgradsprogrammet har krav på 3 års finansiering.
Nå visste jeg at det som hadde skjedd med meg, ikke kunne skje med andre som kom etter meg. Og det hadde tross alt og mot alle odds gått bra med meg. Jeg kom i mål, fikk diplomet mitt, og nå føler jeg meg endelig fri til å fortelle denne historien.
